Oslo burde vært et annet sted

Bergen var rikets hovedstad i Norgesveldets storhetstid til 1314. Antagelig burde hovedstaden fremdeles befunnet seg der, geologisk sett. Et alternativ er Stavanger, som også står på relativt stødig grunn.

Problemet i Oslo og store deler av Østlandet er marine leirer, avsatt i saltvann. Og der saltet vaskes ut, kan kvikkleireskred oppstå med mer eller mindre dramatiske utslag. Et annet problem er alun- og svartskifer, som riktignok ikke har samme utbredelse, men som er alvorlig nok der den opptrer.

220-metersgrense

– Leiren er lite egnet til fundamentering, og må stabiliseres med kalk og sement eller til fjell i dyre dommer, sier Knut Boge, som er fagansvarlig for ingeniørgeologi i Geovita AS og har jobbet med en rekke tunnelprosjekter i Oslo-regionen.

Han er enig i at landets hovedstad aldri burde vært anlagt innerst i Oslofjorden, da utelukkende sett med geologiske og bygningstekniske briller. Langs kysten på Østlandet er det få egnede steder. I Drammen er kvikkleireproblemet verre enn verst.

– Generelt på Østlandet må vi 220 meter over havet for å unngå risikoen for kvikkleireskred. Det tilsvarer landhevingen siden leiremassene ble avsatt, opplyser Boge.

Dette har ført til krav om stabilitetsberegning forut for alle utbygginger innenfor den marine 220-metersgrensen.

Kvikkleire kartlagt

Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) har kartlagt kvikkleiresoner i Oslo kommune, og påvist 16 kvikkleiresoner langs Alnavassdraget. To soner har høyeste faregrad og en sone er plassert i høyeste risikoklasse.

– Ved å bruke kartene aktivt kan kommunen forhindre skredutløsende aktivitet i områdene. I tillegg vil grunneiere med kunnskap om lokale forhold kunne følge med på om situasjonen endrer seg over tid,sier direktør for skred- og vassdragsavdelingen i NVE, Anne Britt Leifseth.

– Mange spør om det er trygt å bo på kvikkleire. Og vi svarer at så lenge det ikke foregår ukontrollert byggeaktivitet, graving eller at elva graver, er det liten sannsynlighet for at skred blir utløst, sier Leifseth.

For alle soner som er kartlagt i Norge gjøres en samlet vurdering av hvor NVE skal gjøre mer detaljerte utredninger. Disse utredningene retter seg mot eksisterende bebyggelse og infrastruktur og ender opp i en vurdering av behov for sikringstiltak.

Aggressiv suppe

Østlandets grunnproblemer stopper slett ikke med leire. Ta en fagprat med hvilken som helst entreprenør på Østlandet, og det varer ikke lenge før samtalen dreier inn på alunskifer og annen svartskifer. Oslo og Hamar er «hotspots», men sedimentærbergartene fra 500 millioner år siden finnes i et sammenhengende belte nord til Lillehammer og sør til Langesund. Naturens eget problemavfall er gammel sjøbunn, dannet under oksygenfattige forhold.

– Fukt og oksygen i kombinasjon med svartskifer, særlig alunskifer, kan skape både store svelletrykk og aggressive, korroderende forvitringsmiljøer for T-banesystemet, avløp, fjernvarmeanlegg og annen infrastruktur, sier Erik Endre, ingeniørgeolog og geokjemiker ved Norges Geotekniske Institutt (NGI).

– Vi snakker om PH-verdier ned mot én, opplyser han. Og det er ekstremt. I tillegg er alunskifer den mest radonholdige bergarten vi har.

Utover på 1900-tallet ble mange bygårder i Oslo beskyttet med smeltet asfalt. Problemet er at materialet tørker og sprekker opp over tid, slik at oksygen og fukt kommer i kontakt med alunskiferen.

Bare ett deponi

– Ingen vet hvor mange bygninger og installasjoner som er utsatt for syredannende forbindelser. Uansett er vi her fort inne på levetidsbetraktinger på store investeringer, framholder Endre.

Han mener dessuten det haster med en avklaring av deponisituasjonen for alun- og svartskifer. Per i dag finnes bare ett deponi; på Langøya utenfor Holmestrand.

– Det hastet «i går», for å si det i klartekst. Meg bekjent er det ennå ikke sett ut noen alternative deponisteder.

– Kommunene har også en jobb å gjøre. Problematiske overskuddsmasser må håndteres bedre i kommunale og fylkesvise arealplaner. Det gjør de ikke i dag, sier Erik Endre.

Her skal byen ligge!

– Jeg unner bergenserne alle mulige gode grunnforhold, siden de har så dårlige værforhold, sier Oslos ordfører, Fabian Stang.

– Men Oslo forblir i Oslo, selv om Christian 4. kanskje burde sjekket grunnen bedre eller holdt seg med bedre rådgivere, den gangen i 1624.

Stang synes det er spennende at både Nasjonalteatret og det gamle Universitetsbygget er plassert på pæler. På den tiden var man kjent med vanskelige grunnforhold, men ville likevel at byen skulle ligge her.

– Det er virkelig en kjærlighetserklæring til byen, det. Men fra spøk til alvor; farer for utglidning og ras skal tas på største alvor, ingen tvil om det.